Musica International er en database som har blitt bygget opp gjennom snart tretti år. Her er det registrert omtrent 160000 verker for kor så langt, og du kan søke gjennom databasen direkte på nettet. 28000 komponister er representert med publikasjoner fra 2000 ulike musikkforlag.
En styrke ved Musica er at hvert eneste stykke musikk registreres manuelt, og vurderes i forhold til vanskelighetsgrad. Det betyr at du kan søke etter musikk som passer til nivået på ditt eget kor. I tillegg til detaljert informasjon om musikken, ligger det ofte et utsnitt av notebildet, lydklipp fra innspillinger, tekstuttale og oversettelser.
Hvis du har litt tid til overs, kan du delta i dugnadsarbeidet med å registrere nye verk i databasen.
Svært mange musikkforlag samarbeider med Musica, og prosjektet støttes også av en rekke musikkorganisasjoner. Det koster ingenting å bruke databasen, men du kan betale for tilleggstjenester som for eksempel å få tilgang til innspillinger av større verker, eller du kan kjøpe hele databasen på DVD-ROM og ha den lett tilgjengelig på korøvelser. DVD-utgaven oppdateres ofte, siste utgave er fra april 2011.
Blant alle de deilige ting som ligger på nettet, er også programvare for å redigere lyd direkte i nettskyen. Aviary sin Myna - Audio Editor er en slik web app. Du kan trimme, loope og strekke lyder, du kan legge på effekter som romklang, delay og panoreringer. Du har fine tonekontroller, inkludert parametriske equalizere. I det store og hele er dette absolutt noe du bør sjekke ut hvis du skal redigere innspillinger av koret ditt. En av fordelene med å jobbe i web apps er at du har tilgang til arbeidet ditt fra en hvilken som helst datamaskin.
Hvis du har gjort lydredigering på datamaskin tidligere, kjenner du deg igjen i Myna uten videre. Hvis ikke, kan du ta en titt på videoen for å se de hvordan det fungerer. Myna er selvsagt heilt gratis å bruke.
Selv om du ikke kjenner termen lead sheet fra før, har du sett dem mange ganger. Det er i form av lead sheets sanger er notert i visebøker. Med andre ord er det ei melodilinje med besifring og sangtekst.
Wikifonia er en samling av lead sheets som er i kraftig vekst. Det er mange tusen av dem der allerede. Du finner popsanger, folkesanger, jazz, salmer og you name it, og daglig lastes det opp nye sanger. På et eller annet vis klarer Wikifonia å få lisens til å publisere musikken offentlig og gratis.
Når du besøker Wikifonia og ser noter på skjermen din, er de tegnet med MusicXML. Det betyr blant annet at du kan transponere dem direkte på skjermen. Du kan laste ned lead sheets som pdf-dokumenter eller som MusicXML. I tillegg kan du også få transkribert teksten til punktskrift som du kan laste ned. I praksis betyr dette at du kan finne en sang som er notert i F-dur, transponere den til A-dur rett i nettleseren din og laste ned den transponerte utgaven som du så kan skrive ut (pdf) eller bearbeide videre i ditt eget notasjonsprogram.
Som navnet tilsier, er Wikifonia en form for wiki. Det betyr at du selv kan laste opp dine egne lead sheets til nettstedet. Hvis du har et notasjonsprogram som kan lagre musikken som MusicXML, laster du dem opp med et par tastetrykk. Mangler du slik programvare, kan du for eksempel prøve ut MuseScore - et kraftig notasjonsprogram som også er gratis.
Hvis jeg må arrangere en popsang på i full fart, sjekker jeg alltid om den ligger på Wikifonia. Hvis jeg finner den der, har jeg allerede spart verdiful tid som jeg ellers ville brukt på å notere melodi og tekst. Da er det fort gjort å skrive inn øvrige stemmer.
Søkefunksjonene i Wikifonia er ikke blant de beste jeg har sett. Men det er et ungt nettsted, og jeg håper det vil utvikle seg videre. Jeg er dønn sikker på at distribusjon av noter i MusicXML-formatet har en framtid for seg.
Jeg har erfart at ordet 'kor' kan være ekskluderende. Vi som arbeider med kor, som synger i kor, som lytter til korsang, veit at det er mange positive sider ved det vi driver med. Vi er stolte av å være del av et eller flere kor. Men andre mennesker kan bli skremt av tanken på å synge i kor. Selve ordet kan holde dem borte fra aktiviteten.
Det er mange ulike tolkninger som kan dukke opp i tankene våre når det er snakk om kor.
En gruppe åtteåringer som synger om Jesus på kjøpesenteret
Godt voksne menn med sangerlue og stevnemedaljer på jakka
De menneskene som står oppe på galleriet i kirka på julegudstjenesten
Fisefine folk som er kledd i svart og har noter i hendene
Mange mennesker svarer ja dersom du spør om de har lyst til å synge, men svarer nei dersom du spør om de har lyst til å synge i kor.
Vi er klar over dette sjøl. Stadig hører jeg sangere og dirigenter beskrive ensemblet sitt som "et annerledes kor". For korene selv er det altså viktig å fortelle at de ikke er det folk tror. Prøv å Google "annerledes kor" så ser du hva jeg mener. Mange av oss er desperate etter å fortelle verden omkring oss at vi ikke driver med kor i "vanlig forstand". Det tyder på at vi selv synes at det finnes uheldige tolkninger av ordet.
Noen unngår alltid ordet 'kor' i markedsføringa si - både på konsertplakater og når de skal rekruttere nye sangere. Et av korene jeg dirigerer har nettopp skifta navn av samme grunn. Jeg tror det er et fornuftig valg.
Datamaskinene mine har det med å gå i stykker. Derfor forsøker jeg å gjøre så mye som mulig av arbeidet mitt i nettskyen. Og etterhvert er det utrolig hva som kan gjøres på nettet. Tidligere har jeg skrevet litt om SoundCloud, som jeg bruker til å lagre lyd på nettet. Men jeg bruker også nettskyen til å lage selve lydene.
Audiotool er et komplett kraftig musikkstudio i form av en web app. Med andre ord kan du lage musikk direkte på nettet i nettleseren din. I Audiotool kan du laste opp lyd du har spilt inn og bearbeide den, legge på effekter, klippe og lime. Du har også tilgang på tradisjonelle (og mindre tradisjonelle) synthesizere, effektmaskiner, trommemaskiner, mixere og sequencere.
I hverdagen min bruker jeg Audiotool til å lage akkompagnement til sang. Enten til bestemte melodier eller til improvisert
Den musikken jeg lager kan selvsagt lagres på nettet også. På den måten kan jeg ha skisser til musikk liggende tilgjengelig for videre arbeid. Og selv om datamaskinen min krasjer, har jeg ikke mistet arbeidet mitt.
Hvis du har litt erfaring fra arbeid med fysiske synthesizere og annet leamikk, vil du føle deg hjemme i Audiotool. I så fall vil du kunne orientere deg så og si uten hjelp. Hvis du ikke har arbeidet i et musikkstudio før, har du muligheten til å prøve og feile så mye du orker i Audiotool. Det finnes en egen Audiotool Wiki hvor du kan lære mer.
Som så mye annet på Internett, er det gratis å bruke Audiotool. Jeg får altså fri tilgang på et avansert musikkstudio fra hvilken som helst datamaskin som er koplet opp mot nettet. Ja, vi elsker Internett!
I de aller fleste tilfeller framfører vi musikken vår unplugged. Når vi jobber på store scener er det oftest fagfolk som tar seg av lydteknikken. Det samme gjelder ved innspillinger eller kringkasting. Da kan vi konsentrere oss om å lage lyd mens andre tar seg av å omdanne lyden til elektriske signaler. Å forsterke lyd er et fag som tar tid å lære seg. Det er best å overlate oppgavene til de som kan faget.
Men noen ganger ender vi opp med å måtte plassere mikrofoner for koret selv. Gjerne i slike tilfeller hvor konsertlokalet låter veldig dødt og vi vil bruke et pa-anlegg (sanganlegg) for å gi litt større klang i rommet.
Du trenger ikke mange mikrofoner (ofte holder det med to). Men de mikrofonene du bruker bør være av en bestemt type. Det du trenger er retningsvirkende kondensatormikrofoner som har en såkalt nyrekarakteristikk (cardioid). Mikrofonene bør ha flat frekvensrespons uten demping i bassregisteret. Hvis disse uttrykkene ikke sier deg noe som helst, bør du spørre om hjelp fra andre.
Konsensatormikrofoner plukker opp lyd på avstand mye bedre enn de såkalte dynamiske mikrofoner. De koster også mer og tåler mye mindre juling. I tillegg trenger de strømforsyning for å virke.
Hvis du har sunget i rockeband eller på karaokebarer har du sikkert holdt en dynamisk mikrofon i hånda. De ser som regel ut som en is i kjeks. slik som på bildet til venstre.
Slike mikrofoner er fine når du synger solo - men altså dårlig egna til å plukke opp lyden fra mange sangere samtidig. Du må ha dem veldig nær lydkilden for at de skal gjøre jobben sin.
Kondensatormikrofoner derimot, kan plasseres langt unna lydkildene, og de har en frekvensrespons som passer bedre for vårt bruk.
Her ser du sammenligning av frekvensresponsen hos en kondensatormikrofon (Oktava 319) og en dynamisk mikrofon (Shure SM58). Som du ser, er det en mye jevnere respons hos kondensatormikrofonen. Det har vi bruk for når vi skal mikke opp koret.
Jeg har funnet fram noen artikler på nettet hvor du kan få noen tips om å forsterke lyden av koret. Der finner du også gode råd om hvor du plasserer mikrofonene i forhold til koret.
Det var nettopp grunnlovsdag. Det første korpset jeg hørte 17. mai 2011, spilte et arrangment av YMCA - en discoklassiker fra 1978. Det neste korpset spilte et arrangement av Congratulations - en popsang fra 1968. Så gikk det litt tid før jeg hørte dagens tredje korps. De spilte, pinadø, et arrangement av R&B-klassikeren September fra 1978. Så og si alt jeg hørte framført av korps i løpet av denne grunnlovsdagen, var middelmådige arrangementer av popsanger og bossanovaer. Det var bare noen sjeldne innslag av musikk som var originalskrevet for besetningen.
Hva i all verden er årsaken til dette? Det er skrevet mye vidunderlig musikk for korps. De arrangementene jeg hørte av YMCA og September hørte til en helt annen kategori. Vel, uansett hvor gode arrangmentene hadde vært ville det være vanskelig å få slik musikk til å låte bra framført av et korps.
I kor har vi samme utfordringa. Det skrives bøttevis av arrangementer av popsanger og viser. Noen av dem er gode. Noen er fantastiske. Men mange av dem er rett og slett ikke særlig gode. Og livet er for kort til å synge dårlige arrangementer.
Vær kritisk til hvert eneste arrangement du skal synge eller dirigere. Ikke la tittelen på sangen avgjøre. "Den sangen liker jeg" betyr ikke "dette er et godt arrangement for koret mitt".
Jeg har tidligere sagt at jeg ikke liker å få blomster på konserter. Men det er ikke helt sant. En blomst jeg fikk under en konsert for ti år siden, husker jeg fortsatt.
På et seminar i Venezia hørte jeg Italias nasjonale ungdomskor (Coro Giovanile Italiano) synge. Hver av sangerne i koret hadde en rose i notemappa si - blomsterhodet stakk opp over kanten av mappa. Koret sang et nydelig program. Mens de til slutt tok applaus for framføringa, gikk sangerne ned blant oss tilhørere, og hver av dem ga rosa si samt et kyss på kinnet til en av oss. Selv fikk jeg rose av en 2. sopran, og ble rørt til tårer av det. Jeg husker at koret sang flott, men mer enn noe husker jeg at jeg fikk en blomst og et kyss.
Å berøre sitt publikum kan også innebære fysisk nærhet. Det er ikke ofte jeg opplever det på konserter, men når det skjer, er det alltid en sterk opplevelse. Her er en annen tilsvarende løsning. På en konsert med barnekoret La Cigale de Lyon gjorde sangerne sin entre gjennom konsertsalen. Hver av dem hadde på seg ei lue da de kom inn i salen, ga lua si til en tilhører og ba hun eller han passe på den under konserten. Jeg kjente meg spesiell og utvalgt der jeg satt og holdt lua for "min" sanger.
Slike elementer gjør konserten til et minne som varer lenge.
I dag fikk jeg invitasjon til ChoirPlace, et nettsamfunn som ble lansert for noen uker siden, og som er et sosialt nettverk for kor og dirigenter. ChoirPlace beskriver seg selv slik:
ChoirPlace is an online community-based center for choir members and vocal music lovers. We aim at being the ultimate place for easily finding information about choirs and vocal groups, for finding and watching videos of choral music that were added by the community members.
Du kan opprette sider med informasjon om koret ditt, du legge inn videoer fra YouTube og Vimeo, og du kan lage en blog for koret.
ChoirPlace føyer seg inn i rekken av tilsvarende nettsamfunn. The Real Community, Polifonia.info og Chorales.info er eksempler på andre steder hvor du kan dele informasjon om koret ditt.
Kommer ChoirPlace til å bli "the ultimate place"? Jeg tror ikke det. Det ville overraske meg. Det er rett og slett for mange steder som konkurrerer om det samme. Her i Norge har så og si hele nasjonen flytta inn på Facebook. Dersom du velger å sette opp ei side for koret ditt på ChoirPlace og unnlater å gjøre det på Facebook, satser du på feil hest.
Det tar ikke mange minutter å registrere koret ditt på ChoirPlace og andre nettsamfunn. Og jeg anbefaler deg å gjøre det. Kanskje du kan finne nye venner der. Men du kan ikke forvente at det skal skaffe koret større publikum eller nye tenorer.
Jeg vil helst slippe å få blomster på slutten av konserten. Det er vanskelig å bære med seg blomster, særlig når jeg har ei veske med noter i den ene hånda og en dresspose i den andre. Men den viktigste årsaken er at jeg har lyst til at konsertene skal avsluttes med musikk.
For en tid tilbake skrev jeg litt om at konserter ofte varer for lenge etter min smak. En av årsakene til at konserter tar lang tid er at de ofte inneholder mye annet enn musikk. For min del foretrekker jeg at konserten inneholder musikk - og ferdig med det.
Solister, konsertmester og dirigent tar applaus. Ikke en blomst i sikte.
Jeg har ikke lyst til å høre noen ønske velkommen til konsert med Viksund mannskor og så lese opp det samme som står på trykk i programmet. Jeg er fullstendig klar over at det er Viksund mannskor som skal synge. Jeg har lest plakaten. Jeg har lest programmet. Dette er bortkasta tid.
Jeg vil heller ikke høre noen takke publikum for at de kom og så ønske oss vel hjem. Det er musikken jeg er kommet for å høre, og det er musikk jeg vil ha. Det er jeg søm bør takke for at jeg fikk høre det Viksund mannskor har levert, ikke Viksund mannskor som bør takke meg.
Jeg vil absolutt ikke sitte etter at den siste applausen har lagt seg og så høre noen fortelle noen velvalgte ord om dirigent eller solister før de får blomster. La meg få nyte det siste stykket musikk. La meg forlate lokalet med gjenklang i musikken i sinn og sjel. Ikke ødelegg den opplevelsen for meg.
Jeg synes blomster er pent og koselig og alt det der, men jeg tror ikke konsertopplevelsen for publikum blir bedre av at jeg får en bukett etter at musikken er ferdig. Musikken kan stå for seg selv. Jeg liker konserter hvor den siste tonen får klinge ut, vi tar applaus og så er det over. De som sitter i publikum er uansett klare til å få på seg yttertøyet, de har lyst på en røyk eller de må tisse.
Amatørensembler har som regel ikke så mye penger å rutte med. Så jeg foretrekker at de sparer de hundrelappene som en konsertbukett koster og heller putter dem inn i notebudsjettet sitt, for eksempel.
Hvis det ikke går an å unngå blomster, så går det an å dele dem ut under applausen. Det er gjort på sekunder å stappe en bukett i hånda på dirigent eller solist og så utveksle en klem.
Ved å droppe praten før og etter musikken, kan dere fort spare fem-seks minutter. Det vil de fleste tilhørerene sette pris på. Det er kanskje noen som furter hvis det ikke blir sagt noen ord. La dem furte.
Mange komponister har brukt såpebobler som visuell effekt i musikken sin. Det gjelder ikke minst musikk for kor. Steinar Eielsen skreiv til og med et stykke for barnekor med tittelen "Såpebobler" for femten år siden. Det ser skikkelig lekkert ut når det kommer bobler fra koret, så det er forståelig at komponister veit å utnytte den effekten det gir. Men du kan også hive inn noen bobler i musikk som ikke har det notert. Sleng inn noen bobler på et eller annet punkt i konserten, så vil publikum huske det lenge.
Du trenger ikke en egen boblemaskin. Det er alltids noen sangere som har et par takter pause her og der og som kan bruke den fritida til å boble litt.
På bildet ser du damer i Varia Vocalis som synger på en adventkonsert. Førstesopranene har en del takter hvor de ikke synger, de står plassert bak de andre sangerne og blåser såpebobler.
Vær klar over at dersom sangerne ikke veit å begrense seg, og blåser bobler fra a til å gjennom konserten, kan gulvet bli (ja nettopp) såpeglatt. Effekten blir ikke like stilig dersom en sanger går på trynet og brekker et bein.
Mormor ble født i 1910, og da jeg var liten hadde hun en såkalt reisegrammofon. En mekanisk platespiller hvor lyden ble forsterka av en liten membran som var i direkte kontakt med nåla som leste rillene i plata. Den sveiva hun opp og spilte plater som snurra rundt med 78 omdreininger i minuttet. Noen plater hadde hun spilt så mye at hullet i midten av dem var blitt ovalt. Ei plate med Elvis Presley (Hound Dog og Don't be Cruel) var nesten umulig å spille av på grunn av slitasje. Bestemor hadde stor sans for Elvis.
Men hun likte annen musikk også. Og hun var ram til å synge. Som barn lærte jeg derfor en bråte med sanger fra 1920 og 1930-tallet av henne.
Mormor fylte altså åtti år i 1990. Da vi planla selskapet, ville søstra mi og jeg framføre en av mormors favorittsanger i selskapet, nemlig tangoen "Blåklokker" av Kristian Hauger. Vi hadde fått tak i notene fra et antikvariat, søster sang og jeg akkompagnerte på piano.
Vi øvde inn sangen og hadde lyst til å få det til å låte omtrent slik det gjorde fra mormors grammofon (lite diskant og bass, mye mellomtone). Søster fant ut at hun kunne oppnå tilnærmet samme klang hvis hun sang gjennom ei dorullkjerne, altså den papprullen som står igjen når det er tomt for dopapir. Det låt som ei kule. Mormor både lo og gråt under framføringa. Og vi ungene lærte et knep som vi har brukt mange ganger siden.
Når du synger gjennom et papprør, dempes en del frekvensområder, og klangen i stemmen blir veldig forskjellig fra den du vanligvis synger med. Det er det enkleste redskapet jeg har funnet for å få sangere til å låte som lyden fra mormors grammofon. A cappella arrangementer av slagere fra the golden days låter virkelig morsomt dersom alle sangerne i koret synger gjennom hver sin dorullkjerne. Men du kan også prøve å bruke doruller til mange andre former for musikk. Jeg har brukt doruller til både koralsats og renessansepolyfoni. Ikke vær redd for å prøve det.
En kazoo er et musikkinstrument - teknisk sett er det en selvklingende membranofon. I tillegg til å være blant de billigste musikkinstrumenter som finnes, er den også av de enkleste å spille på. Et kurs i å spille kazoo består av to trinn:
1. Stapp kazooen i kjeften
2. Nynn
Verre er det ikke. Kan du nynne, kan du også spille kazoo. Alle sangerne i koret ditt kan nynne. Derved kan alle sangerne i koret ditt spille kazoo. Lyden er skurrende og gjennomtrengende.
Noen få komponister har skrevet musikk for kor og kazooensemble. Alt for få etter min ærlige mening. Men, fortvil ikke. Du kan også bruke kazoo i musikk som hvor det er notert i partituret. Mye gammel musikk låter som ei kule med kazooer. Og ikke bare musikk fra middelalderen. Både fra renessanse og barokk er det plenty med kazoovennlig musikk. Du kan bruke den både til akkompagnement og som soloinstrument. Mange arrangementer av popmusikk kan også med fordel piffes opp med en kazoo eller to. Jeg bruker av og til kazoo der stemmene skal imitere blåsergrupper, for eksempel. I slike tilfeller fungerer det som regel best med en enkelt kazoo på hver stemme. Prøv også å doble sangstemmer med kazoo i koraler. I adventstida er det høysesong for caroling. Need I say more?
Det skal imidlertid godt gjøres å se (og høre) på kazooen som et særlig romantisk instrument. Får du kormusikk av Brahms, Grieg eller Rahmaninov til å låte bra med kazoo, vil jeg gjerne høre det. Mine forsøk på slikt har uten unntak endt med gapskratt både fra utøvere og tilhørere.
Det er noen utfordringer med kazooen. Det er bare å innrømme at det blir litt av et spetakkel når mange spiller kazoo samtidig, og det krever et par runder med trening før en klarer å holde seg alvorlig. Klanglig sett er kazooen en av musikkverdenens klovner. Dessuten ser det unektelig teit ut når sangerne har kazooer i munnen. Særlig gjelder det når kazooene deres er i farga plast.
Ulempene blekner dog i forhold til all den musikalske fryd som kazooen bringer inn i konsertlokalene.
Det er viktig og riktig at komponister, arrangører og forlag får betalt for den jobben de gjør. Komponister og arrangører utfører yrket sitt, og hvis de ikke tjener penger på det, vil de enten sulte eller skifte jobb. Musikkforlag vil gå dukken dersom vi ikke kjøper notene de publiserer. Samtidig er det plenty med gratis noter på nettet. Jeg regner det som en selvfølge at vi ikke kopierer noter som er beskytta åndsverk og at vi ikke bruker piratutgaver av ny musikk. Men det finnes plenty av gammel musikk, musikk som nå er offentlig eiendom, men som fortsatt selges av forlagene.
La oss si at vi skal framføre J. S. Bach sin kantate Christ Lag in Todes Banden (BVW 4). Vi kan kjøpe notene i trykk fra blant andre Bärenreiter eller Carus-Verlag, eller vi kan laste ned en av flere versjoner som finnes på nettet, og skrive dem ut selv. Selvsagt vil det koste mye penger å kjøpe notene, og for mange kor vil dette være en grunn til å bruke en gratisutgave. Men hvis vi ser bort fra de økonomiske sidene, hvis Bärenreiter ville gi meg notene i gave. Er det da noen argumenter for å laste dem ned fra nettet i stedet for å bruke Bärenreiters trykte noter?
Ja, jeg mener det kan være grunner til det. Den første og viktigste årsaken er at det tar tid å få notene levert fra forlagene. Mens jeg kan laste ned notene fra bach-kantatas.com, eller et annet nettsted på noen få sekunder, tar det dager, kanskje mer enn ei uke, å få notene levert i posten. Hvis notene blir sendt fra et utenlandsk forlag, kan det ta mange uker fra jeg bestiller notene til de er tilgjengelige for meg og sangerne.
I 2011 er vi vant til å få ting levert kjapt, ofte umiddelbart. Når jeg vil vite noe om Stensgård kirke, sjekker jeg med Wikipedia på mobiltelefonen min, snarere enn å bruke et halvt minutt på å gå i hylla og finne fram bind Sjo-Ve i et leksikon for å slå det opp. Når jeg har bruk for ei note, vil jeg ha den der og da, ikke vente i dagesvis før jeg har den i hånda.
Noen forlag og notebutikker har heldigvis fulgt med i utviklinga og gjør titlene sine tilgjengelig i formater som du kan skrive ut selv. Til Christ lag in Todes Banden kan vi kjøpe noter til sangerne fra FreeHandMusic, for eksempel, og skrive dem ut selv noen sekunder seinere. Da kan vi også velge å kjøpe lisenser til korsangerne av korpartiene, og droppe sinfonia, arier og duetter. Derved kan vi spare noen penger.
Det er også andre grunner til at jeg mange ganger velger å bruke gratis noter. Det neste eksempelet er et stykke av den makedonske komponisten Atanas Badev. Hvis jeg skal innstudere hans Hvalite Gospoda s Nebes med et kor som stort sett består av norske sangere, er det praktisk å ha ei note med teksten translitterert til latinske bokstaver (i noter som er publisert i Makedonia eller Bulgaria, står teksten skrevet med kyrilliske bokstaver). Jeg har funnet en samling publisert av et forlag i Tyskland (jeg husker ikke hvilket forlag) hvor dette stykket finnes med translitterert tekst. Men den translitterasjonen er tilpassa sangere som har tysk som morsmål, ikke norsk. Derfor har jeg gjort en translitterasjon selv, som jeg synes er bedre egna for sangere som har norsk som morsmål, og den versjonen kan lastes ned gratis fra Choral Public Domain Library.
I en del tilfeller er det også lagt ned mer arbeid i redigeringa av gratisnoter enn det er i de kommersielle utgavene. De som redigerer noter for et musikkforlag skal ha betalt for hver arbeidstime de bruker på det, mens de som redigerer noter gratis ikke tenker på hvor mye tid de bruker på det. Dette har jeg erfaring fra selv. Og du kan være sikker på at de som redigerer noter på fritida si har en spesiell kjærlighet til musikken. De velger å lage utgaver av noter til musikk de kjenner godt og har et personlig forhold til. De som har redigert musikken til den spanske komponisten Tomas Luis de Victoria på dette nettstedet hos universitetet i Malaga, har kikka hver enkelt note etter i sømmene.
Noen nettsteder med gratis noter har etterhvert blitt så populære at de har en "kundekrets" som langt overgår det et musikkforlag kan håpe på. Internet Music Score Library Project (IMSLP) er rosinen i pølsa slik sett. Når en liten andel av de hordene som bruker IMSLP også bidrar med kommentarer til og justeringer av notene som ligger der, blir de bedre og bedre etterhvert som tida går. Hvert enkelt musikkverk du finner der er sjekka i huet og ræva av musikkvitere fra heile verden. Ta en titt på det som finnes av noter og informasjon på IMSLP for den Bach-kantaten jeg brukte som eksempel, så forstår du hva jeg mener.
Sammen med gratisnoter, finner du ofte musikken i andre formater også. Ta en titt på denne Parce mihi Domine av Cristóbal de Morales.* Du kan laste ned notene som pdf og skrive dem ut selv på papir. Da vil du få et notetrykk tilsvarende det et vanlig musikkforlag kan selge det. Men i tillegg kan du laste ned musikken som ei MuseScore-fil, slik at du kan redigere den selv i MuseScore. Du kan også velge å laste ned en versjon i MusicXML og publisere den på ditt eget nettsted. Satsen er også tilgjengelig som ei MIDI-fil som sangerne kan bruke til hjelp under innstuderinga. Og jaggu meg er det mulig å laste den ned som MP3 også. Dessuten går det an å spille av musikken direkte i nettleseren før jeg velger om jeg vil laste den ned. Det er ikke mange musikkforlag i dag som klarer å matche dette. *Notesatsen er nå slettet fra musescore.com. Du kan ta en titt på denne Kjerubhymnen av Rahmaninov i stedet.
Det er ikke så vanskelig å organisere en flash mob med et kor, og det kan være en morsom utfordring for sangerne. Du har kanskje sett denne videoen tidligere hvor sangere fra Chorus Niagara synger på et kjøpesenter i førjulsrushet. Her har de med seg en musiker som akkompagnerer, men det går like fint å bruke singback. Å synge a cappella er mye mer krevende, særlig hvis sangerne er spredt mens de synger. Og det er de jo. Det finnes mange forskjellige modeller. Her forteller jeg rett og slett hvordan jeg pleier gjøre det. Jeg har hittil alltid brukt singback, både fordi det er tryggere for sangerne, og fordi jeg aldri har gjennomføre noen flash mob med stor nok besetning til å lage nok trøkk uten akkompagnement.
Hvis dere pleier å synge på et lokalt kjøpesenter for å tjene penger, kan en flash mob være like attraktivt som at dere stiller dere opp og synger noen sanger. Og dere kan også bruke samme teknikker hvis dere blir hyra inn til å synge på en konferanse eller liknende. Dessuten er det lett å få oppmerksomhet rundt en flash mob. Hvis dere lekker til pressen hva som skal skje, vil dere trolig få ett eller flere oppslag. Flash mob er også ca. ti tusen ganger mer visuelt attraktivt enn en ordinær konsert med et kor, så hvis det finnes lokale tv-stasjoner eller ei avis som legger videoreportasjer på weben sin, kan det godt være at dere får slik dekning også. Det liker koret, og det liker også kjøpesenteret, jernbanestasjonen eller hvem det måtte være som eier arenaen der dere utfører stuntet. Min erfaring er at det også kan rekruttere nye sangere til koret. Ofte er det sangere som er litt tøffe i trynet selv. Og slike sangere er alltid velkommen.
Få noen til å dokumentere det dere gjør på film, så kan dere lage en liten video av det som dere kan bruke i markedsføring av koret seinere.
Skal dere gjøre en flash mob utendørs, trenger du ikke spørre noen om lov. Men dersom dere skal gjøre det innendørs, er det fornuftig å gjøre avtaler med den eller de som administrerer lokalene. Det betyr at du må prate med noen som har myndighet til å gi dere tillatelser. Det er ikke så kult hvis noen vektere hiver dere ut mens dere synger, kutter lyden til singbacket deres eller på annen måte forsøker å stanse det som skjer.
Bestemmer du deg for å spørre om lov først, kan du fortelle at dere ikke kommer til å fysisk berøre andre mennesker, at dere ikke har noe religiøst eller politisk budskap, at dere ikke driver reklame for noe som helst, at dere ikke kommer til å sperre for rømningsveier, at dere har med deres eget musikkanlegg/instrumenter eller hva dere måtte trenge av teknisk utstyr og at heile seansen vil ta så og så mange minutter. Slike ting kan være avgjørende for å få lov til å gjøre det.
Når jeg forbereder en flash mob, bruker jeg et stykke musikk som varer i tre minutter eller så. Sangerne må kunne det forlengs og baklengs, og det er faktisk fint å øve litt på det med bakgrunnstøy i øvingslokalet. Jeg fotograferer og filmer på stedet der vi skal gjennomføre stuntet, helst på samme tidspunkt i uka som framføringa skal skje. Da får jeg et inntrykk av hvor mange mennesker vi kan forvente vil være samlet der, og hvor disse menneskene befinner seg. Så tegner vi en plan over stedet, markerer naturlige ruter hvor mennesker beveger seg og prøver å notere så mange detaljer som mulig. Det er selvsagt en stor fordel dersom sangerne kjenner stedet godt fra før, og føler seg hjemme der.
Så er tida kommet for å bygge opp selve flash moben. Klisjemodellen min er å la en sanger begynne og at de andre faller inn etterhvert. Det er en enkel og billig løsning, men det er en god grunn til at det er blitt en klisje - det fungerer godt hver gang.
Hvis noen av sangerne er flinke til å danse, kan dere legge inn noen moves. Hvis det er mange mennesker rundt dere, kan dere ikke forvente at det er mye plass til å bevege seg, så ikke legg opp til ting som krever en fri kvadratmeter rundt hver sanger. Av øvrig koreografi pleier vi bare tegne opp hvor den enkelte sanger befinner seg når musikken starter, hvordan de eventuelt beveger seg til en annen posisjon og hvor de går når flash moben er over.
Noen ting øver vi spesielt på:
Sangerne må være trygge nok til å synge for andre enn seg selv. Når de står spredt i et offentlig rom, får de som regel lyst til å vende seg mot hverandre, ikke mot "publikum". Det kan resultere i at sangerne snur ryggen til folk.
Uansett hvor mye dere har øvd på forhånd, kommer mange av sangerne til å ha sommerfugler i magen. Legg ikke lista for høyt i forhold til bevegelser. De fleste av dem har nok med å konsentrere seg om å synge.
Hvis dere skal gjøre et strekk eller "fryse" på siste tone, må dere øve på hvor lenge dere skal holde strekket eller være frosne. Si "Ja, vi elsker dette landet som det stiger fram" inni deg, eller finn på noe annet som tar et par sekunder. Ellers vil noen sangere holde strekket i maksimalt halvannet øyeblikk.
Vær i rollen som "tilfeldig forbipasserende" helt til du begynner å synge selv. Det er ikke så lett som det høres.
Hvis arenaen har et PA-system som brukes til å annonsere ting, "Tog til Larvik står oppsatt i spor fem", "Dressmann har i dag tilbud på boxershorts" - du veit hva jeg mener, må du avtale på forhånd slik at dere ikke kræsjer med en eller annen melding over høyttalerene.
Hvis du har gjort avtaler med journalister som skal filme eller ta bilder, må de på forhånd få en plan over hvem av de "tilfeldig forbipasserende" som kommer til å synge, og gjerne dreieboka til heile flash moben. Og så er det bare å smelle til!
Til slutt må jeg dele ytteligere en video. Dette er en reklamefilm for teleselskapet t-mobile. Flash moben ble gjennomført på Heathrow lufthavn nær London i oktober 2010. Så flott kan det gjøres hvis en har et budsjett på noen millioner.
Mandager dirigerer jeg et blandakor. Øvingslokalet deres er et mer avansert elektroakustisk studio enn jeg noen gang hadde tilgang til mens jeg studerte musikk på 1980-tallet. For en god del av sangerne har enten en iPhone eller en Android-telefon i lomma. Hvert eneste av disse små tekno-beistene har mer prosessorkraft enn vi kunne drømme om i hine hårde dage. Og de kan produsere lyd som går min ungdoms synthesizere og samplere en høy gang. Dette kan vi selvsagt utnytte.
Alle smarttelefoner kan gjøre lydopptak og spille dem av igjen. Mange sangere bruker denne funksjonen under korøvelsene. De gjør opptak mens vi innstuderer stemmer, og bruker opptakene til å øve hjemme. Signe dem.
Men det er mye annet vi kan bruke telefonene til. Det finnes mange ulike apper som kan imitere musikkinstrumenter eller på annen måte generere lyd som vi kan gjøre nytte av.
Selv bruker jeg en Android-telefon. Men det finnes iPhone-alternativer til alle appene jeg bruker. Her er noen av de enkleste appene som ligger i telefonen min for tida.
På bildet øverst ser du RD3 Groovebox - en applikasjon som kombinerer en god gammeldags trommemaskin med en synthesizer for å lage basslinjer. Med en slik app kan du enkelt lage et repeterende bassmotiv og trommekomp som du kan synge til. Ta en titt på videoen under, så ser du et eksempel.
Musical Bubbles er en annen app som jeg har forelska meg i. Ved å klikke på skjermen, kan jeg lage sekvenser av lyder som minner om rørklokker. Foreløpig har jeg brukt Musical Bubbles til å lage introduksjoner og overganger, men det er plenty med muligheter til å bruke klokkelyder. Jeg gleder meg til å kombinere det med såpebobler, for eksempel.
Etheral dialpad er en enkel synthesizer som minner litt om en theremin. Ved å berøre skjermen på telefonen, kan du generere en eller to toner. Jeg bruker den ofte til improviserte partier samtidig som koret synger tradisjonell koralsats. I videoen kan du høre hvordan Etheral dialpad låter.
ChordBot er et "Band-in-Box" for smarttelefoner. Selv om ChordBot er en veldig enkel app, er den flott å ha i bakhånd når du skal lage et akkompagnement på null komma svisj, eller når du vil øve på å improvisere. Jeg bruker også ChordBot til å lage singback til popsanger mens vi leker fram arrangementer. I videoen ser og hører du en gitarist spille Giant Steps til akkompagnement av ChordBot.
Det er mange andre musikkapper som ligger inne i telefonen min, men disse fire ligger alltid lett tilgjengelig, jeg bruker dem til stadighet.
Musica International er en database som har blitt bygget opp gjennom snart tretti år. Her er det registrert omtrent 160000 verker for kor så langt, og du kan søke gjennom databasen direkte på nettet. 28000 komponister er representert med publikasjoner fra 2000 ulike musikkforlag.
