Sangeren og dirigenten Jonathan Minkoff skriver bloggen A Cappella 101. Der publiserte han nettopp en artikkel om vanlige feil vokalgrupper gjør når de deltar i konkurranser. Jeg synes han har mange gode poenger i artikkelen sin.
Hvis du noensinne har sittet i juryen i en konkurranse for kor- eller vokalgrupper, vil du nikke gjenkjennende til mye av det Jonathan Minkoff skriver. Jeg har oversatt hans liste over vanlige feil til norsk, men oppfordrer deg til å lese hele teksten her: http://www.acappella101.com/home/top-10-a-cappella-competition-mistakes
Framføringen deres begynner i samme øyeblikk som dere setter foten på podiet. Jurymedlemmene begynner å vurdere dere før dere begynner å synge.
Dere er ikke usynlige før og etter en sang.Behold kontakten med publikum mellom sangene. Dere blir vurdert hele tida.
Uttrykk følelsene i teksten, ikke i nonsense-stavelsene.Dersom dere synger et arrangement med solist og akkompagnerende stemmer.
'Enkelt og perfekt' går i ring rundt 'vanskelig og nesten'.Velg et repertoar som dere behersker 100%.
Ikke syng før dere faktisk skal synge. Mange jurymedlemmer vil gi dere trekk dersom dere synger eller nynner den første akkorden før dere setter i gang sangen.
En snakker mens en annen gir tonen.Dersom dere skal si noen ord mellom sangene må dere være klar til å synge når siste ord er sagt.
Dynamikk er nødvendig.Uansett om dere synger et arrangement av en popsang hvor originalen er fullstendig uten variasjon i dynamikk, blir a cappella-versjoner dødsens kjedelig uten dynamikk og frasering.
Hold dere i hver sangers tessitura.Konkurranser er ikke stedet for å bruke yttergrensene av stemmeomfanget.
Du vinner ikke en sangkonkurranse ved å snakke.Bruk ikke mer tid enn nødvendig mellom sangene.
Originalitet kan avgjøre.Unngå repertoar som jurymedlemmene kjenner fra før.
Jeg var lenge motstander av å bruke singback (innspilt akkompagnement) i kor. Jeg syntes at singback i de fleste tilfeller låt skikkelig cheezy, og ville heller bruke et enkelt akkompagnement fra gitar, trekkspill eller piano. Når jeg hørte kor synge pop eller gospel med singback, var det som regel metriske MIDI-komp med råtten lyd.
Men det har forandret seg. De siste årene har jeg brukt singback til stadighet.
Det er flere årsaker til at jeg har konvertert. For det første har kvaliteten på kommersielle singback blitt mye bedre enn de var for noen år siden. Kvaliteten varierer, men mye av det du får kjøpt låter som ei kule.
En annen årsak er at kor i 2011 gjør andre former for framføringer enn det jeg var vant med for fem år siden. Nå er det vanlig å gjøre korte, kompakte framføringer som varer i maksimalt ti minutter, flash mober, små sangoppdrag på konferanser og julebord og så videre. I mange tilfeller er det ikke et stemt piano på stedet, eller det vil ta uforholdsmessig lang tid å rigge til musikere. Alternativene blir da enten å framføre musikk a cappella eller å bruke singback.
Den viktigste årsaken er nok at det er så enkelt og billig å bruke singback. Et lite PA-anlegg, ja selv en kraftig boomblaster er alt som trengs. Mange steder finnes det egne PA-anlegg som allerede står tilgjengelig, og alt jeg trenger å ha med meg er avspillingsutstyr som kan kobles til anlegget.
Når jeg kjøper singback på CD, legger jeg det på en MP3-spiller. Vips kan jeg bære akkompagnementet med meg i lomma, og koble det til der det skal framføres musikk.
Jeg bruker ofte singback til barokkmusikk og popmusikk. Men det er også morsomt å bruke ei singback til romantisk musikk. Det kan være skikkelig gøy å framføre et operakor med orkesterakkompagnement, selv om akkompagnementet er spilt inn på forhånd.
Du kan lage dine egne singback, eller kjøpe ferdig innspilt musikk. I tillegg til de skreddersydde CDene som selges av musikkforlag, går det ofte an å bruke karaoke-singback som du kan handle i nettbutikker. Sjekk i så fall at det ikke ligger bakgrunnsvokal på singbacket.
I de aller fleste tilfeller framfører vi musikken vår unplugged. Når vi jobber på store scener er det oftest fagfolk som tar seg av lydteknikken. Det samme gjelder ved innspillinger eller kringkasting. Da kan vi konsentrere oss om å lage lyd mens andre tar seg av å omdanne lyden til elektriske signaler. Å forsterke lyd er et fag som tar tid å lære seg. Det er best å overlate oppgavene til de som kan faget.
Men noen ganger ender vi opp med å måtte plassere mikrofoner for koret selv. Gjerne i slike tilfeller hvor konsertlokalet låter veldig dødt og vi vil bruke et pa-anlegg (sanganlegg) for å gi litt større klang i rommet.
Du trenger ikke mange mikrofoner (ofte holder det med to). Men de mikrofonene du bruker bør være av en bestemt type. Det du trenger er retningsvirkende kondensatormikrofoner som har en såkalt nyrekarakteristikk (cardioid). Mikrofonene bør ha flat frekvensrespons uten demping i bassregisteret. Hvis disse uttrykkene ikke sier deg noe som helst, bør du spørre om hjelp fra andre.
Konsensatormikrofoner plukker opp lyd på avstand mye bedre enn de såkalte dynamiske mikrofoner. De koster også mer og tåler mye mindre juling. I tillegg trenger de strømforsyning for å virke.
Hvis du har sunget i rockeband eller på karaokebarer har du sikkert holdt en dynamisk mikrofon i hånda. De ser som regel ut som en is i kjeks. slik som på bildet til venstre.
Slike mikrofoner er fine når du synger solo - men altså dårlig egna til å plukke opp lyden fra mange sangere samtidig. Du må ha dem veldig nær lydkilden for at de skal gjøre jobben sin.
Kondensatormikrofoner derimot, kan plasseres langt unna lydkildene, og de har en frekvensrespons som passer bedre for vårt bruk.
Her ser du sammenligning av frekvensresponsen hos en kondensatormikrofon (Oktava 319) og en dynamisk mikrofon (Shure SM58). Som du ser, er det en mye jevnere respons hos kondensatormikrofonen. Det har vi bruk for når vi skal mikke opp koret.
Jeg har funnet fram noen artikler på nettet hvor du kan få noen tips om å forsterke lyden av koret. Der finner du også gode råd om hvor du plasserer mikrofonene i forhold til koret.
Det var nettopp grunnlovsdag. Det første korpset jeg hørte 17. mai 2011, spilte et arrangment av YMCA - en discoklassiker fra 1978. Det neste korpset spilte et arrangement av Congratulations - en popsang fra 1968. Så gikk det litt tid før jeg hørte dagens tredje korps. De spilte, pinadø, et arrangement av R&B-klassikeren September fra 1978. Så og si alt jeg hørte framført av korps i løpet av denne grunnlovsdagen, var middelmådige arrangementer av popsanger og bossanovaer. Det var bare noen sjeldne innslag av musikk som var originalskrevet for besetningen.
Hva i all verden er årsaken til dette? Det er skrevet mye vidunderlig musikk for korps. De arrangementene jeg hørte av YMCA og September hørte til en helt annen kategori. Vel, uansett hvor gode arrangmentene hadde vært ville det være vanskelig å få slik musikk til å låte bra framført av et korps.
I kor har vi samme utfordringa. Det skrives bøttevis av arrangementer av popsanger og viser. Noen av dem er gode. Noen er fantastiske. Men mange av dem er rett og slett ikke særlig gode. Og livet er for kort til å synge dårlige arrangementer.
Vær kritisk til hvert eneste arrangement du skal synge eller dirigere. Ikke la tittelen på sangen avgjøre. "Den sangen liker jeg" betyr ikke "dette er et godt arrangement for koret mitt".
Jeg har tidligere sagt at jeg ikke liker å få blomster på konserter. Men det er ikke helt sant. En blomst jeg fikk under en konsert for ti år siden, husker jeg fortsatt.
På et seminar i Venezia hørte jeg Italias nasjonale ungdomskor (Coro Giovanile Italiano) synge. Hver av sangerne i koret hadde en rose i notemappa si - blomsterhodet stakk opp over kanten av mappa. Koret sang et nydelig program. Mens de til slutt tok applaus for framføringa, gikk sangerne ned blant oss tilhørere, og hver av dem ga rosa si samt et kyss på kinnet til en av oss. Selv fikk jeg rose av en 2. sopran, og ble rørt til tårer av det. Jeg husker at koret sang flott, men mer enn noe husker jeg at jeg fikk en blomst og et kyss.
Å berøre sitt publikum kan også innebære fysisk nærhet. Det er ikke ofte jeg opplever det på konserter, men når det skjer, er det alltid en sterk opplevelse. Her er en annen tilsvarende løsning. På en konsert med barnekoret La Cigale de Lyon gjorde sangerne sin entre gjennom konsertsalen. Hver av dem hadde på seg ei lue da de kom inn i salen, ga lua si til en tilhører og ba hun eller han passe på den under konserten. Jeg kjente meg spesiell og utvalgt der jeg satt og holdt lua for "min" sanger.
Slike elementer gjør konserten til et minne som varer lenge.
Mange komponister har brukt såpebobler som visuell effekt i musikken sin. Det gjelder ikke minst musikk for kor. Steinar Eielsen skreiv til og med et stykke for barnekor med tittelen "Såpebobler" for femten år siden. Det ser skikkelig lekkert ut når det kommer bobler fra koret, så det er forståelig at komponister veit å utnytte den effekten det gir. Men du kan også hive inn noen bobler i musikk som ikke har det notert. Sleng inn noen bobler på et eller annet punkt i konserten, så vil publikum huske det lenge.
Du trenger ikke en egen boblemaskin. Det er alltids noen sangere som har et par takter pause her og der og som kan bruke den fritida til å boble litt.
På bildet ser du damer i Varia Vocalis som synger på en adventkonsert. Førstesopranene har en del takter hvor de ikke synger, de står plassert bak de andre sangerne og blåser såpebobler.
Vær klar over at dersom sangerne ikke veit å begrense seg, og blåser bobler fra a til å gjennom konserten, kan gulvet bli (ja nettopp) såpeglatt. Effekten blir ikke like stilig dersom en sanger går på trynet og brekker et bein.
Mormor ble født i 1910, og da jeg var liten hadde hun en såkalt reisegrammofon. En mekanisk platespiller hvor lyden ble forsterka av en liten membran som var i direkte kontakt med nåla som leste rillene i plata. Den sveiva hun opp og spilte plater som snurra rundt med 78 omdreininger i minuttet. Noen plater hadde hun spilt så mye at hullet i midten av dem var blitt ovalt. Ei plate med Elvis Presley (Hound Dog og Don't be Cruel) var nesten umulig å spille av på grunn av slitasje. Bestemor hadde stor sans for Elvis.
Men hun likte annen musikk også. Og hun var ram til å synge. Som barn lærte jeg derfor en bråte med sanger fra 1920 og 1930-tallet av henne.
Mormor fylte altså åtti år i 1990. Da vi planla selskapet, ville søstra mi og jeg framføre en av mormors favorittsanger i selskapet, nemlig tangoen "Blåklokker" av Kristian Hauger. Vi hadde fått tak i notene fra et antikvariat, søster sang og jeg akkompagnerte på piano.
Vi øvde inn sangen og hadde lyst til å få det til å låte omtrent slik det gjorde fra mormors grammofon (lite diskant og bass, mye mellomtone). Søster fant ut at hun kunne oppnå tilnærmet samme klang hvis hun sang gjennom ei dorullkjerne, altså den papprullen som står igjen når det er tomt for dopapir. Det låt som ei kule. Mormor både lo og gråt under framføringa. Og vi ungene lærte et knep som vi har brukt mange ganger siden.
Når du synger gjennom et papprør, dempes en del frekvensområder, og klangen i stemmen blir veldig forskjellig fra den du vanligvis synger med. Det er det enkleste redskapet jeg har funnet for å få sangere til å låte som lyden fra mormors grammofon. A cappella arrangementer av slagere fra the golden days låter virkelig morsomt dersom alle sangerne i koret synger gjennom hver sin dorullkjerne. Men du kan også prøve å bruke doruller til mange andre former for musikk. Jeg har brukt doruller til både koralsats og renessansepolyfoni. Ikke vær redd for å prøve det.
En kazoo er et musikkinstrument - teknisk sett er det en selvklingende membranofon. I tillegg til å være blant de billigste musikkinstrumenter som finnes, er den også av de enkleste å spille på. Et kurs i å spille kazoo består av to trinn:
1. Stapp kazooen i kjeften
2. Nynn
Verre er det ikke. Kan du nynne, kan du også spille kazoo. Alle sangerne i koret ditt kan nynne. Derved kan alle sangerne i koret ditt spille kazoo. Lyden er skurrende og gjennomtrengende.
Noen få komponister har skrevet musikk for kor og kazooensemble. Alt for få etter min ærlige mening. Men, fortvil ikke. Du kan også bruke kazoo i musikk som hvor det er notert i partituret. Mye gammel musikk låter som ei kule med kazooer. Og ikke bare musikk fra middelalderen. Både fra renessanse og barokk er det plenty med kazoovennlig musikk. Du kan bruke den både til akkompagnement og som soloinstrument. Mange arrangementer av popmusikk kan også med fordel piffes opp med en kazoo eller to. Jeg bruker av og til kazoo der stemmene skal imitere blåsergrupper, for eksempel. I slike tilfeller fungerer det som regel best med en enkelt kazoo på hver stemme. Prøv også å doble sangstemmer med kazoo i koraler. I adventstida er det høysesong for caroling. Need I say more?
Det skal imidlertid godt gjøres å se (og høre) på kazooen som et særlig romantisk instrument. Får du kormusikk av Brahms, Grieg eller Rahmaninov til å låte bra med kazoo, vil jeg gjerne høre det. Mine forsøk på slikt har uten unntak endt med gapskratt både fra utøvere og tilhørere.
Det er noen utfordringer med kazooen. Det er bare å innrømme at det blir litt av et spetakkel når mange spiller kazoo samtidig, og det krever et par runder med trening før en klarer å holde seg alvorlig. Klanglig sett er kazooen en av musikkverdenens klovner. Dessuten ser det unektelig teit ut når sangerne har kazooer i munnen. Særlig gjelder det når kazooene deres er i farga plast.
Ulempene blekner dog i forhold til all den musikalske fryd som kazooen bringer inn i konsertlokalene.
Det er ikke så vanskelig å organisere en flash mob med et kor, og det kan være en morsom utfordring for sangerne. Du har kanskje sett denne videoen tidligere hvor sangere fra Chorus Niagara synger på et kjøpesenter i førjulsrushet. Her har de med seg en musiker som akkompagnerer, men det går like fint å bruke singback. Å synge a cappella er mye mer krevende, særlig hvis sangerne er spredt mens de synger. Og det er de jo. Det finnes mange forskjellige modeller. Her forteller jeg rett og slett hvordan jeg pleier gjøre det. Jeg har hittil alltid brukt singback, både fordi det er tryggere for sangerne, og fordi jeg aldri har gjennomføre noen flash mob med stor nok besetning til å lage nok trøkk uten akkompagnement.
Hvis dere pleier å synge på et lokalt kjøpesenter for å tjene penger, kan en flash mob være like attraktivt som at dere stiller dere opp og synger noen sanger. Og dere kan også bruke samme teknikker hvis dere blir hyra inn til å synge på en konferanse eller liknende. Dessuten er det lett å få oppmerksomhet rundt en flash mob. Hvis dere lekker til pressen hva som skal skje, vil dere trolig få ett eller flere oppslag. Flash mob er også ca. ti tusen ganger mer visuelt attraktivt enn en ordinær konsert med et kor, så hvis det finnes lokale tv-stasjoner eller ei avis som legger videoreportasjer på weben sin, kan det godt være at dere får slik dekning også. Det liker koret, og det liker også kjøpesenteret, jernbanestasjonen eller hvem det måtte være som eier arenaen der dere utfører stuntet. Min erfaring er at det også kan rekruttere nye sangere til koret. Ofte er det sangere som er litt tøffe i trynet selv. Og slike sangere er alltid velkommen.
Få noen til å dokumentere det dere gjør på film, så kan dere lage en liten video av det som dere kan bruke i markedsføring av koret seinere.
Skal dere gjøre en flash mob utendørs, trenger du ikke spørre noen om lov. Men dersom dere skal gjøre det innendørs, er det fornuftig å gjøre avtaler med den eller de som administrerer lokalene. Det betyr at du må prate med noen som har myndighet til å gi dere tillatelser. Det er ikke så kult hvis noen vektere hiver dere ut mens dere synger, kutter lyden til singbacket deres eller på annen måte forsøker å stanse det som skjer.
Bestemmer du deg for å spørre om lov først, kan du fortelle at dere ikke kommer til å fysisk berøre andre mennesker, at dere ikke har noe religiøst eller politisk budskap, at dere ikke driver reklame for noe som helst, at dere ikke kommer til å sperre for rømningsveier, at dere har med deres eget musikkanlegg/instrumenter eller hva dere måtte trenge av teknisk utstyr og at heile seansen vil ta så og så mange minutter. Slike ting kan være avgjørende for å få lov til å gjøre det.
Når jeg forbereder en flash mob, bruker jeg et stykke musikk som varer i tre minutter eller så. Sangerne må kunne det forlengs og baklengs, og det er faktisk fint å øve litt på det med bakgrunnstøy i øvingslokalet. Jeg fotograferer og filmer på stedet der vi skal gjennomføre stuntet, helst på samme tidspunkt i uka som framføringa skal skje. Da får jeg et inntrykk av hvor mange mennesker vi kan forvente vil være samlet der, og hvor disse menneskene befinner seg. Så tegner vi en plan over stedet, markerer naturlige ruter hvor mennesker beveger seg og prøver å notere så mange detaljer som mulig. Det er selvsagt en stor fordel dersom sangerne kjenner stedet godt fra før, og føler seg hjemme der.
Så er tida kommet for å bygge opp selve flash moben. Klisjemodellen min er å la en sanger begynne og at de andre faller inn etterhvert. Det er en enkel og billig løsning, men det er en god grunn til at det er blitt en klisje - det fungerer godt hver gang.
Hvis noen av sangerne er flinke til å danse, kan dere legge inn noen moves. Hvis det er mange mennesker rundt dere, kan dere ikke forvente at det er mye plass til å bevege seg, så ikke legg opp til ting som krever en fri kvadratmeter rundt hver sanger. Av øvrig koreografi pleier vi bare tegne opp hvor den enkelte sanger befinner seg når musikken starter, hvordan de eventuelt beveger seg til en annen posisjon og hvor de går når flash moben er over.
Noen ting øver vi spesielt på:
Sangerne må være trygge nok til å synge for andre enn seg selv. Når de står spredt i et offentlig rom, får de som regel lyst til å vende seg mot hverandre, ikke mot "publikum". Det kan resultere i at sangerne snur ryggen til folk.
Uansett hvor mye dere har øvd på forhånd, kommer mange av sangerne til å ha sommerfugler i magen. Legg ikke lista for høyt i forhold til bevegelser. De fleste av dem har nok med å konsentrere seg om å synge.
Hvis dere skal gjøre et strekk eller "fryse" på siste tone, må dere øve på hvor lenge dere skal holde strekket eller være frosne. Si "Ja, vi elsker dette landet som det stiger fram" inni deg, eller finn på noe annet som tar et par sekunder. Ellers vil noen sangere holde strekket i maksimalt halvannet øyeblikk.
Vær i rollen som "tilfeldig forbipasserende" helt til du begynner å synge selv. Det er ikke så lett som det høres.
Hvis arenaen har et PA-system som brukes til å annonsere ting, "Tog til Larvik står oppsatt i spor fem", "Dressmann har i dag tilbud på boxershorts" - du veit hva jeg mener, må du avtale på forhånd slik at dere ikke kræsjer med en eller annen melding over høyttalerene.
Hvis du har gjort avtaler med journalister som skal filme eller ta bilder, må de på forhånd få en plan over hvem av de "tilfeldig forbipasserende" som kommer til å synge, og gjerne dreieboka til heile flash moben. Og så er det bare å smelle til!
Til slutt må jeg dele ytteligere en video. Dette er en reklamefilm for teleselskapet t-mobile. Flash moben ble gjennomført på Heathrow lufthavn nær London i oktober 2010. Så flott kan det gjøres hvis en har et budsjett på noen millioner.
