Mormor ble født i 1910, og da jeg var liten hadde hun en såkalt reisegrammofon. En mekanisk platespiller hvor lyden ble forsterka av en liten membran som var i direkte kontakt med nåla som leste rillene i plata. Den sveiva hun opp og spilte plater som snurra rundt med 78 omdreininger i minuttet. Noen plater hadde hun spilt så mye at hullet i midten av dem var blitt ovalt. Ei plate med Elvis Presley (Hound Dog og Don't be Cruel) var nesten umulig å spille av på grunn av slitasje. Bestemor hadde stor sans for Elvis.
Men hun likte annen musikk også. Og hun var ram til å synge. Som barn lærte jeg derfor en bråte med sanger fra 1920 og 1930-tallet av henne.
Mormor fylte altså åtti år i 1990. Da vi planla selskapet, ville søstra mi og jeg framføre en av mormors favorittsanger i selskapet, nemlig tangoen "Blåklokker" av Kristian Hauger. Vi hadde fått tak i notene fra et antikvariat, søster sang og jeg akkompagnerte på piano.
Vi øvde inn sangen og hadde lyst til å få det til å låte omtrent slik det gjorde fra mormors grammofon (lite diskant og bass, mye mellomtone). Søster fant ut at hun kunne oppnå tilnærmet samme klang hvis hun sang gjennom ei dorullkjerne, altså den papprullen som står igjen når det er tomt for dopapir. Det låt som ei kule. Mormor både lo og gråt under framføringa. Og vi ungene lærte et knep som vi har brukt mange ganger siden.
Når du synger gjennom et papprør, dempes en del frekvensområder, og klangen i stemmen blir veldig forskjellig fra den du vanligvis synger med. Det er det enkleste redskapet jeg har funnet for å få sangere til å låte som lyden fra mormors grammofon. A cappella arrangementer av slagere fra the golden days låter virkelig morsomt dersom alle sangerne i koret synger gjennom hver sin dorullkjerne. Men du kan også prøve å bruke doruller til mange andre former for musikk. Jeg har brukt doruller til både koralsats og renessansepolyfoni. Ikke vær redd for å prøve det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar