Nordstrandkoret, som er et blandakor i Oslo, rekrutterer nye medlemmer ved å dele ut gavekort.
Når koret har konserter eller opptrer på ulike arenaer, deler sangerne ut gavekort til publikum og andre de treffer. De har også planer om å legge gavekort på venterommet hos leger, tannleger, frisører etc. i nærmiljøet sitt.
Gavekortet gir et halvt års medlemskap i Nordstrandkoret uten kostnad. Kortet ligner det du ser på bildet her.
På baksiden av kortet har de trykket denne teksten:
Et halvt års gratis medlemskap i Nordstrandkoret!
Lyst til å synge i kor? Benytt da sjansen til å få et halvt års gratis medlemskap i Nordstrandkoret.
Vi er et blandet kor med ca. 30 medlemmer som synger både moderne og klassiske sanger. Vi opptrer både i nærområdet og på arrangementer ellers i byen. Hvert år drar vi på tur i inn- eller utland. Vi øver hver mandag i Lambertseter kirke kl. 19:00 til 21:30.
Bli med oss, da vel! Møt opp på vår øvelse, så skal vi ta deg vel i mot. Det er ingen opptaksprøve for å bli med i koret vårt.
Jeg holdt et kurs for Akershus Korforbund i dag. Det var representanter fra kor og vokalensembler i Akershus og Oslo som kom sammen for å arbeide med musikkformidling og -presentasjon. Jeg laget en serie lysbilder til kurset, og du kan se dem nedenfor. Lysbildene inneholder blant annet en del videoer med eksempler.
En samling "uheldige" bilder av musikere. Her finner du sangere, solister og ensembler som kunne tenkt seg om to ganger før de lot disse bildene bli brukt på plakater og plateomslag. Ta deg tid til å sjekke ut awkwardclassicalmusicphotos.com
Sangere snakker ofte om 'vårt publikum'. Da er det snakk om de menneskene som pleier å komme på konsertene til koret. I de fleste tilfeller består vårt publikum av slekt, venner og arbeidskolleger. Ofte sies det at vårt publikum forventer ditt eller datt. For eksempel ønsker vårt publikum at adventskonserten skal holdes den 2. søndag i avdent, at den skal avsluttes med deilig er jorden eller at vi skal synge de kjente og kjære sangene på vårkonserten i mai. Og vi legger ofte opp konsertene våre slik at de skal være tilpassa denne gruppa. Vi vil ikke skuffe vårt publikum.
Kanskje vi av og til bør legge opp konsertene for noen andre enn de som tilhører vårt publikum? Kanskje vi bør lokke til oss andre enn de menneskene vi har et personlig forhold til?
Jeg tror nemlig at vårt publikum kommer på konsertene våre uansett. De som tilhører vårt publikum kommer fordi kona, ektemannen, mora, dattera, broren, naboen eller arbeidskameraten synger i koret. De kommer fordi de liker å se og høre sine nære venner eller slektninger på podiet. De kommer fordi det ligger et stort press på dem. Hvis de skulker og blir hjemme i stedet for å gå på konserten, kan de vente seg sure miner fra den eller de sangerne de står i en eller annen relasjon til. Vi har med andre ord noe nær en garanti for at vårt publikum dukker opp på offentlige framføringer.
Jada, vårt publikum liker de kjente og kjære advent- og julesangene. Det gjør jeg også. Men de trenger ikke å få høre akkurat det samme hver eneste desember. De tåler utfordringer. De vil ha overraskelser. Hvis vi tror noe annet, undervurderer vi dem.
Et kor jeg kjenner hadde tradisjon for å synge konsert i kirka klokka 22:00 den 23. desember. I mange år hadde dette vært en fast dato og tidspunkt. De som kom for å høre konserten var - naturligvis - vårt publikum. Så bestemte styret i koret seg for å endre på dette. De ville produsere en konsert tidligere i adventstida, med et repertoar som til største delen var ukjent for vårt publikum. Mange av sangerne protesterte kraftig. De mente at dersom vi gikk bort fra den tradisjonelle konsertdatoen, ville ikke folk komme på konserten. De var også overbevist om at vårt publikum ville bli skuffa dersom ikke de kjente og kjære sangene sto på programmet. Men til sjuende og sist ble det konsert den 13. desember i stedet for den 23. Og programmet inneholdt middelaldermusikk, nyskrevne arrangementer hvor salmetekster ble satt til uvanlige melodier, improvisert sang og mye annet spennende. Det eneste tradisjonelle stykke korsats som vårt publikum kjente fra før var Michael Praetorius sin Es ist ein Ros entsprungen.
Styret i koret hadde gjort en grundig jobb. De hadde satt inn kreftene på å markedsføre konserten overfor de som ikke tilhørte vårt publikum. De regnet med at vårt publikum ville komme uansett. I stedet la de vekt på å presentere konserten som noe mystisk og spennende. De fokuserte på middelalderkirka hvor konserten skulle være, de skrev forhåndsomtaler til pressen hvor de lovet gammel musikk i ny drakt. Budskapet deres var at publikum kunne vente seg noe uventet. Plakater, annonser og presseoppslag fortalte at dette var noe helt annet enn de kjente og kjære sangene.
Og de traff blink. Kirka ble stappfull av folk. Selvsagt var hele vårt publikum der, men de utgjorde bare en tredjedel av tilhørerne. Resten var mennesker som kom til konserten av andre årsaker enn personlig relasjon til sangerne. Vårt publikum var storfornøyd med det de hørte, og sangerne fikk skryt av sine nære og kjære. Vårt publikum lot seg rett og slett begeistre av å få høre annen musikk enn det de var vant til. De gledet seg over å få servert noen overraskelser. Det fortjener vårt publikum å få.
Bilder av kor kan ofte være grusomt kjedelige. I mange tilfeller er de tatt umiddelbart etter en konsert, med sangerne oppstilt i rekker, enten inne i konsertlokalet eller ute i friluft. Slik sett minner de om bilder av idrettslag.
Jeg kan finne noen positive trekk ved slike bilder. For eksempel kan jeg telle hvor mange som finnes i koret, og jeg kan se ansiktene til alle sangerne.
I ni av ti tilfeller er det en eller flere sangere som ikke er til stede når bildet blir tatt. Du kan også være rimelig sikker på at det ikke går lang tid før en eller annen sanger slutter i koret eller det begynner en ny. Hvis målet er å ha et bilde som viser samtlige sangere, har slike bilder derfor kort levetid.
Når du leser en artikkel om fotball, er den neppe illustrert av et oppstilt lagbilde. I stedet finner du bilder av folk som faktisk spiller fotball. Jeg synes det bør være slik med artikler om musikk også.
Varia Vocalis. Foto: Kristian Gravvold
Noen av korene jeg dirigerer har rett og slett bedt fotografer å ta bilder under konsertene deres. Har dere råd, kan dere selvsagt leie inn en yrkesfotograf. Men uansett om det er profesjonelle eller amatører som fotograferer, vil dere ende opp med bilder av mennesker som synger. Her ser du eksempler fra to konserter.
På bildet av Varia Vocalis ser du bare et fåtall sangere. De fleste sangerne i koret er ikke med på bildet. Men bildet viser aktiviteten. Du ser ansikter og blikk, og det er ikke tvil om hva damene gjør; de synger. Det skal ikke mer til enn et par intense ansikter for å uttrykke stemningen i Varia Vocalis.
Et argument for å ta bilder på konserter er at sangerne er kledd festlig, de har gjerne pynta seg litt mer enn vanlig, og det er er mindre rot i bakgrunnen enn i de fleste øvingslokaler. Dersom dere har konserter hvor dere smører til med litt lys eller scenografi, kan dere få flotte bilder.
ConVita. Foto: Olaf Lingjærde
På bildet av ConVita vises hele koret. Til konserten hadde koret fått hjelp av frisører og smikører, så sangerne kjente seg skikkelig fjonge. I tillegg gjorde lyset sitt til at det ser ekstra flott ut.
Fotografene tok i overkant av hundre bilder på hver av de to konsertene. Korene har fått mye for pengene, og kan bruke bildene i markedsføringa si framover.
Jeg har erfart at ordet 'kor' kan være ekskluderende. Vi som arbeider med kor, som synger i kor, som lytter til korsang, veit at det er mange positive sider ved det vi driver med. Vi er stolte av å være del av et eller flere kor. Men andre mennesker kan bli skremt av tanken på å synge i kor. Selve ordet kan holde dem borte fra aktiviteten.
Det er mange ulike tolkninger som kan dukke opp i tankene våre når det er snakk om kor.
En gruppe åtteåringer som synger om Jesus på kjøpesenteret
Godt voksne menn med sangerlue og stevnemedaljer på jakka
De menneskene som står oppe på galleriet i kirka på julegudstjenesten
Fisefine folk som er kledd i svart og har noter i hendene
Mange mennesker svarer ja dersom du spør om de har lyst til å synge, men svarer nei dersom du spør om de har lyst til å synge i kor.
Vi er klar over dette sjøl. Stadig hører jeg sangere og dirigenter beskrive ensemblet sitt som "et annerledes kor". For korene selv er det altså viktig å fortelle at de ikke er det folk tror. Prøv å Google "annerledes kor" så ser du hva jeg mener. Mange av oss er desperate etter å fortelle verden omkring oss at vi ikke driver med kor i "vanlig forstand". Det tyder på at vi selv synes at det finnes uheldige tolkninger av ordet.
Noen unngår alltid ordet 'kor' i markedsføringa si - både på konsertplakater og når de skal rekruttere nye sangere. Et av korene jeg dirigerer har nettopp skifta navn av samme grunn. Jeg tror det er et fornuftig valg.
I dag fikk jeg invitasjon til ChoirPlace, et nettsamfunn som ble lansert for noen uker siden, og som er et sosialt nettverk for kor og dirigenter. ChoirPlace beskriver seg selv slik:
ChoirPlace is an online community-based center for choir members and vocal music lovers. We aim at being the ultimate place for easily finding information about choirs and vocal groups, for finding and watching videos of choral music that were added by the community members.
Du kan opprette sider med informasjon om koret ditt, du legge inn videoer fra YouTube og Vimeo, og du kan lage en blog for koret.
ChoirPlace føyer seg inn i rekken av tilsvarende nettsamfunn. The Real Community, Polifonia.info og Chorales.info er eksempler på andre steder hvor du kan dele informasjon om koret ditt.
Kommer ChoirPlace til å bli "the ultimate place"? Jeg tror ikke det. Det ville overraske meg. Det er rett og slett for mange steder som konkurrerer om det samme. Her i Norge har så og si hele nasjonen flytta inn på Facebook. Dersom du velger å sette opp ei side for koret ditt på ChoirPlace og unnlater å gjøre det på Facebook, satser du på feil hest.
Det tar ikke mange minutter å registrere koret ditt på ChoirPlace og andre nettsamfunn. Og jeg anbefaler deg å gjøre det. Kanskje du kan finne nye venner der. Men du kan ikke forvente at det skal skaffe koret større publikum eller nye tenorer.
Det er ikke så vanskelig å organisere en flash mob med et kor, og det kan være en morsom utfordring for sangerne. Du har kanskje sett denne videoen tidligere hvor sangere fra Chorus Niagara synger på et kjøpesenter i førjulsrushet. Her har de med seg en musiker som akkompagnerer, men det går like fint å bruke singback. Å synge a cappella er mye mer krevende, særlig hvis sangerne er spredt mens de synger. Og det er de jo. Det finnes mange forskjellige modeller. Her forteller jeg rett og slett hvordan jeg pleier gjøre det. Jeg har hittil alltid brukt singback, både fordi det er tryggere for sangerne, og fordi jeg aldri har gjennomføre noen flash mob med stor nok besetning til å lage nok trøkk uten akkompagnement.
Hvis dere pleier å synge på et lokalt kjøpesenter for å tjene penger, kan en flash mob være like attraktivt som at dere stiller dere opp og synger noen sanger. Og dere kan også bruke samme teknikker hvis dere blir hyra inn til å synge på en konferanse eller liknende. Dessuten er det lett å få oppmerksomhet rundt en flash mob. Hvis dere lekker til pressen hva som skal skje, vil dere trolig få ett eller flere oppslag. Flash mob er også ca. ti tusen ganger mer visuelt attraktivt enn en ordinær konsert med et kor, så hvis det finnes lokale tv-stasjoner eller ei avis som legger videoreportasjer på weben sin, kan det godt være at dere får slik dekning også. Det liker koret, og det liker også kjøpesenteret, jernbanestasjonen eller hvem det måtte være som eier arenaen der dere utfører stuntet. Min erfaring er at det også kan rekruttere nye sangere til koret. Ofte er det sangere som er litt tøffe i trynet selv. Og slike sangere er alltid velkommen.
Få noen til å dokumentere det dere gjør på film, så kan dere lage en liten video av det som dere kan bruke i markedsføring av koret seinere.
Skal dere gjøre en flash mob utendørs, trenger du ikke spørre noen om lov. Men dersom dere skal gjøre det innendørs, er det fornuftig å gjøre avtaler med den eller de som administrerer lokalene. Det betyr at du må prate med noen som har myndighet til å gi dere tillatelser. Det er ikke så kult hvis noen vektere hiver dere ut mens dere synger, kutter lyden til singbacket deres eller på annen måte forsøker å stanse det som skjer.
Bestemmer du deg for å spørre om lov først, kan du fortelle at dere ikke kommer til å fysisk berøre andre mennesker, at dere ikke har noe religiøst eller politisk budskap, at dere ikke driver reklame for noe som helst, at dere ikke kommer til å sperre for rømningsveier, at dere har med deres eget musikkanlegg/instrumenter eller hva dere måtte trenge av teknisk utstyr og at heile seansen vil ta så og så mange minutter. Slike ting kan være avgjørende for å få lov til å gjøre det.
Når jeg forbereder en flash mob, bruker jeg et stykke musikk som varer i tre minutter eller så. Sangerne må kunne det forlengs og baklengs, og det er faktisk fint å øve litt på det med bakgrunnstøy i øvingslokalet. Jeg fotograferer og filmer på stedet der vi skal gjennomføre stuntet, helst på samme tidspunkt i uka som framføringa skal skje. Da får jeg et inntrykk av hvor mange mennesker vi kan forvente vil være samlet der, og hvor disse menneskene befinner seg. Så tegner vi en plan over stedet, markerer naturlige ruter hvor mennesker beveger seg og prøver å notere så mange detaljer som mulig. Det er selvsagt en stor fordel dersom sangerne kjenner stedet godt fra før, og føler seg hjemme der.
Så er tida kommet for å bygge opp selve flash moben. Klisjemodellen min er å la en sanger begynne og at de andre faller inn etterhvert. Det er en enkel og billig løsning, men det er en god grunn til at det er blitt en klisje - det fungerer godt hver gang.
Hvis noen av sangerne er flinke til å danse, kan dere legge inn noen moves. Hvis det er mange mennesker rundt dere, kan dere ikke forvente at det er mye plass til å bevege seg, så ikke legg opp til ting som krever en fri kvadratmeter rundt hver sanger. Av øvrig koreografi pleier vi bare tegne opp hvor den enkelte sanger befinner seg når musikken starter, hvordan de eventuelt beveger seg til en annen posisjon og hvor de går når flash moben er over.
Noen ting øver vi spesielt på:
Sangerne må være trygge nok til å synge for andre enn seg selv. Når de står spredt i et offentlig rom, får de som regel lyst til å vende seg mot hverandre, ikke mot "publikum". Det kan resultere i at sangerne snur ryggen til folk.
Uansett hvor mye dere har øvd på forhånd, kommer mange av sangerne til å ha sommerfugler i magen. Legg ikke lista for høyt i forhold til bevegelser. De fleste av dem har nok med å konsentrere seg om å synge.
Hvis dere skal gjøre et strekk eller "fryse" på siste tone, må dere øve på hvor lenge dere skal holde strekket eller være frosne. Si "Ja, vi elsker dette landet som det stiger fram" inni deg, eller finn på noe annet som tar et par sekunder. Ellers vil noen sangere holde strekket i maksimalt halvannet øyeblikk.
Vær i rollen som "tilfeldig forbipasserende" helt til du begynner å synge selv. Det er ikke så lett som det høres.
Hvis arenaen har et PA-system som brukes til å annonsere ting, "Tog til Larvik står oppsatt i spor fem", "Dressmann har i dag tilbud på boxershorts" - du veit hva jeg mener, må du avtale på forhånd slik at dere ikke kræsjer med en eller annen melding over høyttalerene.
Hvis du har gjort avtaler med journalister som skal filme eller ta bilder, må de på forhånd få en plan over hvem av de "tilfeldig forbipasserende" som kommer til å synge, og gjerne dreieboka til heile flash moben. Og så er det bare å smelle til!
Til slutt må jeg dele ytteligere en video. Dette er en reklamefilm for teleselskapet t-mobile. Flash moben ble gjennomført på Heathrow lufthavn nær London i oktober 2010. Så flott kan det gjøres hvis en har et budsjett på noen millioner.
For noen dager siden skreiv jeg litt om å kjede seg på konserter. Dette handler om noe av det samme, nemlig hvorfor det kommer så få mennesker på konsertene våre.
Jeg fant denne plakaten på nettet i dag. Kongsvinger Blanda Kor fyller 35 år og skal ha jubileumskonsert i mai.
Det eneste denne plakaten forteller meg er hvem, hvor og når. Den forteller ingenting om hva jeg får høre.
Noen ganger får jeg lyst til å gå på konsert bare ved å vite hvem som skal synge. Ser jeg en plakat som sier at Anna Netrebko skal synge i Oslo, får jeg lyst til å gå på konserten og høre henne. Slik ville jeg også reagert hvis JJ Cale hadde stått på plakaten. Jeg er fan av Netrebko og Cale. Anna Netrebko er en av de flotteste sopraner som noensinne har satt foten på et operapodium. JJ Cale er den kuleste singer-songwriter Oklahoma har produsert. Enhver som påstår noe annet er teit.
De færreste amatørkor har en horde av fans slik som Netrebko og Cale og mange andre stjerner innafor både klassisk og rytmisk musikk har. Det er ingen som blir sett på som teit om de ikke mener at koret ditt er Guds gave til konsertgjengere. Likevel oppfører vi oss av og til som om navnet vårt er nok til å få folk til å legge seg i soveposekø utafor biblioteket, kirka eller kulturhuset.
Jeg veit at Kongsvinger Blanda Kor har gjort mye flott musikk. Og jeg kan tenke meg at de har en viss tilhengerskare. Men denne plakaten er et så godt eksempel at jeg klarte ikke unngå å bruke den.
For Norge er en nasjon av ikke-konsertgjengere. Selv de fleste som selv spiller i korps eller synger i kor går sjelden på konserter med andre korps og kor enn sitt eget. Det er uhørvelig mange som spiller i korps i Vestfold. Men de fleste av dem går ikke på konsertene til Kongelige Norske Marines Musikkorps, selv om det er et profesjonelt, dritlekkert ensemble. Det er vanvittig mange som synger i kor i Oslo. Likevel lot de fleste av dem være å høre Eric Ericsons Kammarkör sist de ga en konsert i byen. Jeg tror ikke det holder å si "konsert" for å få folk ut av sofakroken. Det skal mer til.
De som helt sikkert kommer på konsertene våre er slektninger, venner og kolleger som vi klarer å prakke konsertbilletter på. Og de kommer uansett om vi henger opp plakater eller lar det være. Det er ikke konsertplakatene som får dem til å komme, det er sangerne selv som markedsfører konserten, og som blir sure hvis de ikke kommer.
Hvis det er slekt og venner vi ønsker å synge for, kan vi med andre ord spare oss den tid og de kroner det koster oss å lage plakater og annonser. Det sier seg selv. Plakatene og annonsene må derfor ha ei anna målgruppe. Det må være de som ikke kjenner en av sangerne og som ikke er av samme hus og ætt som dem.
Og da må vi fortelle noe annet enn navnet på koret og hvor konserten skal finne sted. Jeg går gjerne og hører et kor synge repertoar som jeg liker eller er nysgjerrig på. Men da må de pinadø fortelle meg at det er det de skal synge. Det er ikke snakk om at jeg kjøper billett til en konsert hvis jeg ikke veit hva slags musikk jeg får høre.
Her ser du en annen konsertplakat som annonserer en konsert som ble holdt 8. og 9. april.
Kongsberg Blandede Kor forteller meg hva jeg kan forvente å høre dersom jeg går på konserten deres. På denne plakaten er det fokus på repertoaret. Hvis jeg liker MGP-sanger, kan jeg gå og høre konserten. Hvis jeg ikke liker MGP kan jeg finne på noe annet den kvelden.
Hvis du bor sammen med en av sangerne i Kongsberg Blandede kor, vil du sannsynligvis gå på konserten deres. Hvis du bor sammen med en av sangerne i Kongsvinger Blanda Kor, vil du trolig gå på deres konsert.
Men hvis du ikke kjenner noen av korene fra før tror jeg altså at plakaten fra Kongsberg kan friste deg på en måte som plakaten fra Kongsvinger ikke klarer. Hvis du ikke liker MGP, kan selvsagt Kongsberg-plakaten få deg til å takke din skaper for at du ble advart på forhånd. Men uansett får den plakaten deg til å vite mer enn at det er et kor som skal synge, hvor de skal synge og når det skjer. Den er mye mer informativ. Den forteller noe om akkurat det som skjer på konserter - at du får høre musikk.
Nå er det to uker til Kongsvinger Blanda Kor skal ha konserten sin. Jeg gratulerer koret med 35-årsjubileet, og håper det kommer mange mennesker til Kongsvinger bibliotek den 14. mai. Men jeg tror ikke at konsertplakaten som jeg fant på nettet er årsaken dersom det blir stinn brakke.
