Hvorfor kjeder vi oss på konserter?

Jeg går på mange konserter for å høre kor synge. Det er en viktig del av jobben min, og jeg lærer mye av det. På konserter plukker jeg opp nytt repertoar, jeg får ideer som jeg kan bruke i arbeidet, og, selvsagt, jeg elsker å høre god musikk framført på nye måter. Likevel kjeder jeg ræva av meg på de aller fleste konserter. Jeg klør i håndflatene, gleder meg til konserten er over, lengter etter å komme ut av lokalet. Jeg tror ikke jeg er aleine om det. Faktisk er jeg overbevist om at mange mennesker opplever det på samme måte som jeg gjør.

Hvis jeg har rett, er det synd. Selv om konsertering ikke er det viktigste for amatørensembler, er det hyggelig å kunne presentere musikken for et publikum. Konserter kan være en viktig inntektskilde for amatørensembler. Vi tjener mer penger på konsertene dersom det kommer flere tilhørere. Og, ikke minst, hvis det kommer mange mennesker på konsertene, gjør det sangerne stolte. Vi får bekrefta at det vi driver med er viktig og riktig.

Jeg snakker ofte med kolleger, sangere og tillitsvalgte i kor som klager over at det er vanskelig å trekke publikum til konserter. Hvis jeg har rett i at konsertene våre er kjedelige, kan vi ikke anklage folk flest for å være lite interessert i det vi driver med. I så fall er det vi driver med lite interessant. Og det er vi som må forandre oss. Vi kan ikke forvente at folk skal forlate tv-skjermen eller Facebook for å delta i en aktivitet som får dem til å kjede seg.

Det er utvilsomt riktig at vi ofte ønsker oss et større publikum. Når et kor har brukt mange måneder på å forberede et konsertprogram, er det synd at bare nære venner og sangernes familiemedlemmer får høre og se det.

Mens vi i amatørmusikklivet sliter med å trekke publikum til konsertene våre, er det samtidig profesjonelle ensembler som fyller konsertsalene. De profesjonelle orkestrene spiller for fullsatte saler hver uke. Den norske Opera og Ballett har spilt for fulle hus hver eneste kveld siden operaen ble etablert, og etter at den flytta inn i nytt hus har operabilletten blitt en vare som omsettes på svartebørs. Dette kan mer enn antyde at vi som jobber med amatørmusikk kan lære noe av de profesjonelle aktørene.

Jeg har lyst til å sette fokus på en del ulike elementer som skiller amatørkonserter fra profesjonelle konserter, og kommer til å skrive om det i tida framover. I denne omgang kan jeg peke på en enkelt faktor. Konsertene våre varer for lenge.

Med unntak av dramatiske forestillinger, pleier konserter med profesjonelle utøvere å være kortere enn amatørkonserter. Jeg sier ikke at dette gjelder alle amatørkonserter, men jeg har ikke tall på hvor ofte jeg har vært på konserter som varer mer enn to timer. Det er i de aller fleste tilfeller overkill.

På nettstedet til Oslo-filharmonien finner du anslått varighet på konsertene deres. Konsertene begynner klokka 19:30, og en typisk konsert med pause avsluttes mellom 21:00 og 21:30.

Oslo filharmoniske orkester er et av de flotteste profesjonelle musikkensembler i Europa. Hvis de klarer å holde på oppmerksomheten min i halvannen time, er det noen grunn til at et amatørkor skal klare å holde på den samme oppmerksomheten i to timer og femten minutter? No way.

Det er en grunn til at en skoletime varer, ja nettopp - en skoletime. Det er en grunn til at fjernsynsprogrammer varer i underkant av en time.

Jeg tror vi er tjent med å presentere konserter på maksimalt femti minutter. Hvis det skal være pause i konsertene, kan de kanskje strekkes til en time og tjue minutter. For en ordinær konsert, enten den inneholder klassisk musikk eller populærmusikk, bør dette være mer enn nok. Og dersom vi forventer et publikum som også består av barn, er det på grensen til det uforsvarlige å servere dem mer enn dette.