Vårt publikum

Sangere snakker ofte om 'vårt publikum'. Da er det snakk om de menneskene som pleier å komme på konsertene til koret. I de fleste tilfeller består vårt publikum av slekt, venner og arbeidskolleger. Ofte sies det at vårt publikum forventer ditt eller datt. For eksempel ønsker vårt publikum at adventskonserten skal holdes den 2. søndag i avdent, at den skal avsluttes med deilig er jorden eller at vi skal synge de kjente og kjære sangene på vårkonserten i mai. Og vi legger ofte opp konsertene våre slik at de skal være tilpassa denne gruppa. Vi vil ikke skuffe vårt publikum.


Kanskje vi av og til bør legge opp konsertene for noen andre enn de som tilhører vårt publikum? Kanskje vi bør lokke til oss andre enn de menneskene vi har et personlig forhold til?

Jeg tror nemlig at vårt publikum kommer på konsertene våre uansett. De som tilhører vårt publikum kommer fordi kona, ektemannen, mora, dattera, broren, naboen eller arbeidskameraten synger i koret. De kommer fordi de liker å se og høre sine nære venner eller slektninger på podiet. De kommer fordi det ligger et stort press på dem. Hvis de skulker og blir hjemme i stedet for å gå på konserten, kan de vente seg sure miner fra den eller de sangerne de står i en eller annen relasjon til. Vi har med andre ord noe nær en garanti for at vårt publikum dukker opp på offentlige framføringer.

Jada, vårt publikum liker de kjente og kjære advent- og julesangene. Det gjør jeg også. Men de trenger ikke å få høre akkurat det samme hver eneste desember. De tåler utfordringer. De vil ha overraskelser. Hvis vi tror noe annet, undervurderer vi dem.


Et kor jeg kjenner hadde tradisjon for å synge konsert i kirka klokka 22:00 den 23. desember. I mange år hadde dette vært en fast dato og tidspunkt. De som kom for å høre konserten var - naturligvis - vårt publikum. Så bestemte styret i koret seg for å endre på dette. De ville produsere en konsert tidligere i adventstida, med et repertoar som til største delen var ukjent for vårt publikum. Mange av sangerne protesterte kraftig. De mente at dersom vi gikk bort fra den tradisjonelle konsertdatoen, ville ikke folk komme på konserten. De var også overbevist om at vårt publikum ville bli skuffa dersom ikke de kjente og kjære sangene sto på programmet. Men til sjuende og sist ble det konsert den 13. desember i stedet for den 23. Og programmet inneholdt middelaldermusikk, nyskrevne arrangementer hvor salmetekster ble satt til uvanlige melodier, improvisert sang og mye annet spennende. Det eneste tradisjonelle stykke korsats som vårt publikum kjente fra før var Michael Praetorius sin Es ist ein Ros entsprungen.


Styret i koret hadde gjort en grundig jobb. De hadde satt inn kreftene på å markedsføre konserten overfor de som ikke tilhørte vårt publikum. De regnet med at vårt publikum ville komme uansett. I stedet la de vekt på å presentere konserten som noe mystisk og spennende. De fokuserte på middelalderkirka hvor konserten skulle være, de skrev forhåndsomtaler til pressen hvor de lovet gammel musikk i ny drakt. Budskapet deres var at publikum kunne vente seg noe uventet. Plakater, annonser og presseoppslag fortalte at dette var noe helt annet enn de kjente og kjære sangene.


Og de traff blink. Kirka ble stappfull av folk. Selvsagt var hele vårt publikum der, men de utgjorde bare en tredjedel av tilhørerne. Resten var mennesker som kom til konserten av andre årsaker enn personlig relasjon til sangerne. Vårt publikum var storfornøyd med det de hørte, og sangerne fikk skryt av sine nære og kjære. Vårt publikum lot seg rett og slett begeistre av å få høre annen musikk enn det de var vant til. De gledet seg over å få servert noen overraskelser. Det fortjener vårt publikum å få.