En kazoo er et musikkinstrument - teknisk sett er det en selvklingende membranofon. I tillegg til å være blant de billigste musikkinstrumenter som finnes, er den også av de enkleste å spille på. Et kurs i å spille kazoo består av to trinn:
1. Stapp kazooen i kjeften
2. Nynn
Verre er det ikke. Kan du nynne, kan du også spille kazoo. Alle sangerne i koret ditt kan nynne. Derved kan alle sangerne i koret ditt spille kazoo. Lyden er skurrende og gjennomtrengende.
Noen få komponister har skrevet musikk for kor og kazooensemble. Alt for få etter min ærlige mening. Men, fortvil ikke. Du kan også bruke kazoo i musikk som hvor det er notert i partituret. Mye gammel musikk låter som ei kule med kazooer. Og ikke bare musikk fra middelalderen. Både fra renessanse og barokk er det plenty med kazoovennlig musikk. Du kan bruke den både til akkompagnement og som soloinstrument. Mange arrangementer av popmusikk kan også med fordel piffes opp med en kazoo eller to. Jeg bruker av og til kazoo der stemmene skal imitere blåsergrupper, for eksempel. I slike tilfeller fungerer det som regel best med en enkelt kazoo på hver stemme. Prøv også å doble sangstemmer med kazoo i koraler. I adventstida er det høysesong for caroling. Need I say more?
Det skal imidlertid godt gjøres å se (og høre) på kazooen som et særlig romantisk instrument. Får du kormusikk av Brahms, Grieg eller Rahmaninov til å låte bra med kazoo, vil jeg gjerne høre det. Mine forsøk på slikt har uten unntak endt med gapskratt både fra utøvere og tilhørere.
Det er noen utfordringer med kazooen. Det er bare å innrømme at det blir litt av et spetakkel når mange spiller kazoo samtidig, og det krever et par runder med trening før en klarer å holde seg alvorlig. Klanglig sett er kazooen en av musikkverdenens klovner. Dessuten ser det unektelig teit ut når sangerne har kazooer i munnen. Særlig gjelder det når kazooene deres er i farga plast.
Ulempene blekner dog i forhold til all den musikalske fryd som kazooen bringer inn i konsertlokalene.
