-å synge i kor handler om mye mer enn musikk, skriver Anne Haugland Balsnes i innledningen til sin bok Å synge i kor - Ideal for menneskelig fellesskap?
Boka bygger på Balsnes sin avhandlingen ‘Å lære i kor - Belcanto som praksisfellesskap’ fra 2009. Hun dirigerer Belcanto, et blandakor i Søgne, og nettopp Belcanto har vært arena for forskingen hennes. Nå foreligger altså arbeidet i et populærvitenskaplig format.
Balsnes skriver personlig og intimt om livet i Belcanto. Gjennom en mengde små fortellinger fra koret, viser Balsnes hvilken rolle Belcanto spiller i livet til sangerne. Og hvilken rolle sangerne spiller i korets liv. Hun skriver om pedagogiske aspekter, om korsang og helse, om repertoarvalg og om korets rolle i lokalsamfunnet. Dette er solid faglitteratur, men samtidig en bok å kose seg med.
Det er gjennomgående lett å kjenne seg igjen i fortellingene fra Belcanto. Konfliktene som oppstår når koret skal delta i en operaforestilling eller synge et vanskelig bestillingsverk har de fleste av oss som har arbeidet med kor noen år følt på kroppen selv. Gang på gang treffes spikeren på hodet, som når en av sangerne uttaler ‘[...] jeg synes ikke korsang er så fint å høre på, men det er forferdelig gøy å synge sjøl.’
Boka er lettlest og skrevet i et folkelig språk. Enkelte kapitler blir i overkant detaljerte, særlig beskrivelsen av forestillingen ‘Sanger om Søgne’, men ellers er det god flyt gjennom hele boka. Et bilde fra øvingslokalet viser Belcanto som gjør oppvarmingsøvelser med teksten ‘Bered dig til at möde din Gud’ hengende på veggen over sangerne. Også i teksten er det av og til referanser som kan være vanskelig å forstå dersom en ikke kjenner til norsk folkelig kristenliv.
Mange dirigenter kommer til å lese denne boka. Men den fortjener også plass på nattbordet til styreledere og andre tillitsvalgte i kor. Midt i blinken som julepresang til korfolk.
Er du interessert i hvordan dirigentens ikke-verbale kommunikasjon med øyenbrynsløft og lepperunding påvirker koret? Jeremy N. Manternach ved University of Arizona undersøkte det og International Journal of Research in Choral Singing publiserte resultatene i 2012.
International Journal of Research in Choral Singing (IJRCS) publiseres av American Choral Directors Association, og artiklene legges også ut på nettstedet www.choralresearch.org Her kan du finne mye nyttig, og også en del unyttig lesestoff for dirigenter og musikkvitere. I skrivende stund ligger det et trettitall akademiske artikler på nettstedet.
Selv om IJRCS tar mål av seg å publisere forskning fra det internasjonale miljøet, ligger fokus, naturlig nok, på Amerika.
Ved åpningen av Statens kunstutstilling, Høstutstillingen 2014, den 13. september, sang koret Mannskoret "Hymne til Sovjetunionen", til melodi av Aleksandr Aleksandrov. Etter framføringa ble koret kritisert for å ha sunget "Hymne til den russiske føderasjonen", og stortingspresident Olemic Thommessen skrev selv på sin Facebook-profil:
Russlands nasjonalsang var åpningsnummeret under åpningen av årets høstutstilling. Forsamlingen, uten meg, klappet. Deretter fulgte "Mannskoret" opp med et nummer som handlet om hvor overfladisk og dekadent vår tid er. Hva var det egentlig som hendte? Var dette en perfomance? Jeg velger å se det som det .... selv om jeg er litt usikker på om det var tiltenkt? I så fall en klar melding, og en smekk i fjeset, på et publikum som sto der med buksene nede. Fremføring av et lands nasjonalsang ved en slik anledning kan vanskelig sees som annet enn en politisk markering. For meg var den naturlige reaksjon heller å skulle "bue" enn å gi applaus til en agressor som i disse dager skaper angst og bekymring over hele Europa. Men så er vi vel kanskje ikke så opptatt av dette der vi prater oss rundt på utstillingsåpning - og hvis koret har rett - overfaldiske og ganske dekadente luller oss inn i en introvert verden der vi selv spiller hovedrollen hele tiden. Om jeg ble provosert - ja!! - og jeg håper det var meningen.
Thommessen har rett i at det var en framføring av et lands nasjonalsang. Men det var nasjonalsangen til et land som ikke eksisterer - og som ikke har eksistert siden 1991. Mannskoret sang nasjonalsangen til Samveldet av Sosialistiske Rådsrepublikker, ikke nasjonalsangen til den russiske føderasjonen.
Det første verset i Hymne til den russiske føderasjonen er:
Россия – священная наша держава, Россия – любимая наша страна. Могучая воля, великая слава – Твоё достоянье на все времена!
Mens det første verset i Hymne til Sovjetunionen er:
Союз нерушимый республик свободных Сплотила навеки Великая Русь! Да здравствует созданный волей народов
Единый, могучий Советский Союз!
Stortingspresidenten kritiserte altså koret for å ha sunget en annen sang enn den han hørte. I videoen øverst i posten kan du høre Hymne til Sovjetunionen (med tekstversjonen fra 1977) og i videoen nedenfor kan du høre Hymne til den russiske føderasjonen (Russlands nasjonalsang).
Han stiller seg undrende til at koret i etterkant har forklart at den versjonen de sang, var versjonen med den teksten som ble sunget under det gamle kommunistregimet i Sovjet - og at sangen inngår i korets prosjekt med å synge nasjonalsangen til tidligere stater.
-Det kan jo være en interessant ide, men det var ingen av oss som var til stede som hadde forutsetninger for å skjønne dette. Derfor ble også dette en måte å sette publikum i et underlig lys på, mener Thommessen.
Jeg tror ikke Thommessen har rett i at det ikke var noen til stede som forstår nok russisk til å høre hvilken sang som ble framført. Dersom han har rett, at ingen av tilhørerne, som var inviterte gjester fra den norske kultureliten, hører forskjell på "Rossija" og "Sojuz", eller bryr seg nok til å legge merke til hvilken sang som synges, er det ikke Mannskorets problem.
Et helt annet spørsmål er om det var et fornuftig valg å framføre Hymne til Sovjetunionen. Det er sikkert mange mennesker i Norge som forbinder Aleksandrov sin melodi først og fremst med nåtidens bruk, glemmer melodiens historie, og derfor oppfatter det som om Mannskoret framførte Russlands nasjonalsang.
Mange melodier er knyttet til politikk, til nasjoner, til styresett. Det er trist dersom de skal legges til side og glemmes på grunn av systemskifter. Gode melodier må få lov til å framføres uten at de skal knyttes til stater og politiske ledere. Jeg skrev en julesang for noen år siden bygget på melodifragmenter fra Gustav Ernesaks sin "Laul Stalinile" (sang til Stalin). Selv om Ernesaks' sin sang hadde en helt annen tekstlig tilknytning i 1950, er melodien for god til å gå i glemmeboken.
Lørdag 24. mai 2014 var 550 sangere fra Akershus fylke samlet ved Eidsvollsbygningen for å markere grunnlovjubileet. I tillegg til at kor fra Akershus framførte musikk hver for seg, sang de også i fellesskap en del nasjonale sanger. Blant dem var 'Gud sign vår konge god'. Tilhørere som ikke la merke til teksten, eller ikke forsto nok norsk språk til å få med seg tekstinnholdet, kunne oppleve det som om de 550 sangerne sang Storbritannias nasjonalsang. Som musikkfaglig ansvarlig for arrangementet på Eidsvoll kan jeg forsikre alle om at framføringen av Kongesangen ikke var en politisk markering til støtte for Storbritannias politikk.
